Kort om enkelte andre helselover

 

 

Lovgiver har ansett det nødvendig å regulere enkelte spørsmål særskilt. I helseretten foreligger det derfor spesialisert særlovgivning på avgrensede områder. I denne fremstillingen er fokuset på følgende lover: Spesialisthelsetjenesteloven 1999 (sphl.), smittevernloven 1994 (smvl.), folkehelseloven 2011 (fhll.), helseforetaksloven 2001 (hfl.), pasientskadeloven 2001 (passkl.), samt abortloven av 1975 (abl.) Fremstillingen gir ikke en uttømmende oversikt, men belyser hovedtrekk i et utvalg sentrale helselover.

below-view-of-surgeons-holding-medical-instruments-in-hands-and-looking-at-patient

Spesialisthelsetjenesteloven

Denne loven gjelder i utgangspunktet for spesialisthelsetjenester, jf. sphl. § 1-2. Den betegnes ofte som «andrelinjen» og kommer inn etter allmennhesetjenesten som utgjør førstelinje-hjelpen. Formålet med sphl. følger av § 1-1. Særlig trekkes frem folkehelse, sykdomsbekjempelse, kvalitet, likeverd, effektivitetshensyn, pasientbehov og tilgjengelighet, se § 1-1 nr. 1-6. Tjenester etter loven skal være forsvarlige, jf. sphl. § 2-2. Staten står ansvarlig for, og de regionale helseforetakene sørger, for at lovens hovedrettighet sikres, jf. sphl. § 2-1 og pbrl. § 2-1b. Dette omfatter retten til nødvendig helsehjelp  og retten til øyeblikkelig helsehjelp. Ulike typer spesialisthelsetjenester er eksemplifisert i § 2-1a første ledd, mens bestemmelsens andre ledd fastsetter prioriteringskriterier. Spesialisthelsetjenesten har en samarbeidsplikt med øvrige helsetjenesteaktører, jf. § 2-1 e. I utgangspunktet gjelder oppholdsprinsippet for spesialisthelsetjenester, jf. § 2-1 a.

Les hele loven

Smittevernloven

Loven gjelder for alle med opphold i Norge, jf. smvl. § 1-2 (1). Lovens formål er smittevern, effektiv bekjempelse av smittsomme sykdommer og ivaretagelse av rettssikkerhet, jf. smvl. § 1-1. Det stilles strenge juridiske krav til de helsefaglige vurderingene, se smvl. § 1-5 (1) og § 6-1 (2). Alle har rett til nødvendig smittevernhjelp, og dette inngår i det generelle helserettslige prinsippet, jf. smvl. § 6-1, se særlig første og tredje ledd.

Loven gir grunnlag for omfattende smittevernsinngrep, som er særlig dagsaktuelt. Det kan fastsettes blant annet blodprøveplikt etter smvl. § 3-1 (1), vaksinasjonsplikt etter smvl. § 3-8 og karanteneplikt etter smvl. § 4-3. Legeundersøkelser kan gjennomføres med tvang etter smvl. § 5-2 (2). Det samme gjelder for isolasjonstiltak, se smvl. § 5-3 (2). Etter smvl. §§ 5-2 (2) og 5-3 (2) skal samtykke søkes oppnådd før eventuelle tvangstiltak iverksettes, jf. også autonomiprinsippet og det minste inngreps prinsipp. Loven og andre bestemmelser gir grunnlag for et omfattende forskriftsverk, og har undertiden karakter av å være et eget spesialområde i helseretten. Reglene har vært og er under kontinuerlig debatt.

Les hele loven
folkehelse_584px

Folkehelseloven

Lovens formål er å fremme folkehelse i vid forstand, jf. fhll. § 1 (1). Begrepet folkehelse er legaldefinert som «befolkningens helsetilstand og hvordan helsen fordeler seg i en befolkning», jf. fhll. § 3 bokstav a. Bestemmelsen definerer også folkehelsearbeid i bokstav b som «samfunnets innsats for å påvirke (…)» en rekke forhold som har betydning for helse i et bredere samfunnsperspektiv. Loven gjelder i utgangspunktet for det offentlige i vid forstand, jf. fhll. § 2 (1). Fhll. gjelder også for helsepersonell, jf. § 2 (4).

Ansvaret for å fremme folkehelsen er sammensatt, se fhll. §§ 4, 20 og 22-25. Overordnet faglig tilsyn tilligger Statens helsetilsyn etter fhll. § 32, og Fylkesmannen driver lovlighetstilsyn etter § 31 (1). Interkommunalt samarbeid kan pålegges, jf. fhhl. § 26.  Miljørettet helsearbeid er også regulert, jf. fhhl. § 8 (1). En rekke midler står til disposisjon for å beskytte folkehelsen i miljømessig forstand, se fhhl. §§ 14-18.

Les hele loven

Helseforetaksloven

Helseforetaksloven gjelder for regionale og alminnelige helseforetak i spesialisthelsetjenesten, jf. hfl. § 2. Lovens formål er sammenfallende med formålet etter sphl. § 1-1 og pbrl. § 1-1, gjennom oppretting og tilrettelegging av helseforetak, jf. hfl. § 1 (1) nr. 1 og 2. Formålet med helseforetakene i seg selv er at de skal yte «gode og likeverdige spesialisthelsetjenester til alle som trenger det når de trenger det (…)», jf. hfl. § 1 (2). Regionale helseforetak har ansvaret for iverksetting av helsepolitikk i helseregionen, som følger av hfl. § 4. Helseforetakene er egne juridiske personer, og kan opptre selvstendig i blant annet rettssaker, se hfl. § 6. De opprettes gjennom statsrådsvedtak, jf. hfl.§ 8. Foretaket ledes av et styre og en daglig leder etter fhll. § 20, og foretaket har en omfattende samarbeidsplikt etter fhhl. § 41. Uaktsomme brudd på plikter etter loven medfører erstatningsansvar, jf. hfl. § 49. Offentlige virksomheter kan overføres til helseforetak, se hfl. § 50. 

Call to action
graphicstock-common-modern-business-skyscrapers-high-rise-buildings-architecture-raising-to-the-sky-sun-concepts-of-financial-economics-future-etc_BuAeYsvgie

Pasientskadeloven

Loven gjelder erstatning etter skader som påføres pasienter ved ytelse av helsehjelp, jf. § 1. Pasienten har som hovedregel erstatningskrav der det har skjedd en skade som følge av svikt ved ytelsen helsehjelp, jf. § 2 første ledd bokstav a). Pasienten må ha blitt utsatt for behandling som avviker fra alminnelig god praksis. Bestemmelsens annet ledd fastslår at det skal tas hensyn til om rimelige krav til tjenesten er tilsidesatt, og henviser også til det alminnelige forsvarlighetskravet. 

Loven inneholder også flere rent objektive ansvar, for eksempel ved teknisk svikt. Et eksempel på en erstatningsutløsende svikt kan være at pasienten utsettes for svikt i en pustemaskin, som får et ødelagt kretskort.

Krav fremsettes overfor Norsk pasientskadeerstatning (NPE), jf. § 9. Avgjørelsene kan klages inn for Pasientskadenemnda etter passkl. § 15, som idag hører inn under Helseklage. Er pasienten fremdeles ikke fornøyd med nemndas vedtak, kan saken bringes inn for domstolene ved sivilt søksmål, jf. passkl. § 18.

Les hele loven

Abortloven

Abortloven av 1975 (abl.) inneholder de sentrale reglene om svangerskapsavbrudd. Formålet med loven er å avveie hensynet til autonomi mot hensynet til fosteret, etter abl. §§ 1 og 2. Kvinner har rett til abort før tolvte svangerskapsuke etter regelen i abl. § 2 annet ledd. Retten til abort begrenses etter denne perioden, se § 2 tredje og fjerde ledd. Jo lenger svangerskapet har vart, jo sterkere begrunnelse må til for innvilgelse av abort, jf. § 2 femte ledd. Sjette ledd hjemler yttergrensen for abortretten. Den som utfører abort i strid med abl. eller abortforskriften av 2001, kan straffes, jf. abl. § 13 første ledd.

Det følger av § 2 første ledd at kvinnen skal tilbys «informasjon og veiledning» hvis «alvorlige vansker» for svangerskapet foreligger. Denne plikten er nærmere utdypet i abortforskriften, jf. også abl. §§ 5 og 14a. Hvis vilkårene for abortrett foreligger, har kvinnen rettskrav på abort i et rettighetsperspektiv (Kjønstad, Syse og Kjelland, Velferdsrett I 2017). Etter abl. § 2a regnes også svangerskapsavbrudd som fosterreduksjon. Dette er inngrep som «avbryter svangerskapet for ett eller flere fostre i et flerlingsvangerskap, mens svangerskapet fortsetter for ett eller flere av (…) fostrene.

Abort kan kun utføres av lege, jf. abl. § 3 annet ledd. Abortsbegjæring fremsettes av vedkommede kvinne overfor en lege, se §§ 4 og 5. Det er det regionale helseforetak som står ansvarlig for å organisere sykehustjenesten slik at kvinner alltid kan få utført abort, jf. § 14 første punktum. Hvis helsepersonell av samvittighetsgrunner ikke ønsker å ta del i aborten, skal dette hensyntas i organiseringarbeidet, jf. § 14 annet punktum. Abl. inneholder og en rekke formkrav og saksbehandlingsregler, se f. eks abl. § 4 og abortforskriften, jf. også forskriftens §§ 21 og 22. Abortvedtak fattes av særskilte abortnemnder bestående av to leger i samråd med kvinnen, etter abl. § 7 annet ledd.

Les hele loven
storyblocks-close-up-of-a-male-doctor-holding-stethoscope-in-the-office_Hiaa99FUN