Forklaringsvideo om taushetsplikten
I denne filmen går Morten Kjelland gjennomtaushetspliktens grunnlag og begrunnelse, og tar systematisk for seg de mest sentrale unntakene.
Hovedregelen om taushetsplikt
Hovedregelen er inntatt i § 21 «helsepersonell skal hindre at andre får adgang eller kjennskap til opplysninger om folk legems- eller sykdomsforhold eller andre personlige forhold som de får vite om i egenskap av å være helsepersonell.»
Bestemmelsen beskytter pasientene mot videreformidling av sensitive personopplysninger. Det kan handle om både fysiske og psykiske forhold som er av personlig karakter. Plikten favner også så vidt at den omfatter økonomiske forhold. Taushetsplikten gjelder i utgangspunktet også overfor annet helsepersonell, samt på fritiden dersom helsepersonellet har fått vite informasjonen i kraft av å være helsepersonell. Man har både en «tieplikt», altså en plikt til å bevare taushet, men også en «hindreplikt» for å unngå at tredjeparter får tilgang til sensitive opplysninger.
Flere grunnlag for å oppstile taushetsplikt
- Helsepersonelloven § 21 hjemler den profesjonsbestemte taushetsplikten. Den påhviler alt helsepersonell i kraft av sin yrkesprofesjon.
- Forvaltningsloven § 13 gjelder for alle som jobber i offentlig helsevesen, enten det er statlig eller på kommunalt nivå. Plikten gjelder ikke for de som jobber i privat sektor, for eksempel på Aleris eller Volvat. Disse vil derimot være undergitt den profesjonsbestemte taushetsplikten.
- Konfidensialitetsklausul i arbeidsavtalen. Slike klausuler kan være utformet med et annet formål enn å beskytte pasientsikkerhet, nemlig å beskytte arbeidsgiver (helseinstitusjonen) mot svekket omdømme.
En straffesanksjonert plikt
Straffeloven § 209. Brudd på taushetsplikt
Med bot eller fengsel inntil 1 år straffes den som krenker taushetsplikt som han eller hun har i henhold til lovbestemmelse eller forskrift, eller utnytter en opplysning han eller hun har taushetsplikt om med forsett om å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning. ...
Straffeloven § 210. Grovt brudd på taushetsplikt
Grovt brudd på taushetsplikt straffes med fengsel inntil 3 år.
Ved avgjørelsen av om taushetsbruddet er grovt skal det særlig legges vekt på om gjerningspersonen har hatt forsett om uberettiget vinning og om handlingen har ført til tap eller fare for tap for noen.
Hpl. § 22. Unntak for pasienten selv og ved samtykke
Taushetsplikten vil ikke være til hinder for at opplysninger gjøres kjent for:
- pasienten selv, eller
- for andre i den utstrekning den som har krav på det samtykker.
For at pasienten skal kunne avgi et gyldig samtykke, må vedkommende være samtykkekompetent. Det vil si at pasienten må forstå rekkevidden av hva det samtykkes til.
Unntakene er begrunnet i menneskers selvbestemmelsesrett. Det er forankret i Grunnloven og menneskerettighetsdokumenter, som begge har bestemmelser om menneskers selvbestemmelsesrett (autonomihensynet).
Samtykke kan være både skriftlig og muntlig, det kan være eksplisitt eller fremgå indirekte og underforstått (presumert/hypotetisk samtykke). Samtykkekompetanse er regulert i pasient og brukerrettighetsloven § 4-3. Her Stilles det følgende krav:
§ 4-3.Hvem som har samtykkekompetanse
Rett til å samtykke til helsehjelp har
a) personer over 18 år, med mindre annet følger av § 4-7 eller annen særlig lovbestemmelse
b) personer mellom 16 og 18 år, med mindre annet følger av særlig lovbestemmelse eller av tiltakets art
c) personer mellom 12 og 16 år, når det gjelder helsehjelp for forhold som foreldrene eller andre som har foreldreansvaret, ikke er informert om, jf. § 3-4 annet eller tredje ledd, eller det følger av tiltakets art. Samtykkekompetansen kan bortfalle helt eller delvis dersom pasienten på grunn av fysiske eller psykiske forstyrrelser, senil demens eller psykisk utviklingshemming åpenbart ikke er i stand til å forstå hva samtykket omfatter.
Den som yter helsehjelp avgjør om pasienten mangler kompetanse til å samtykke etter annet ledd. Helsepersonellet skal ut fra pasientens alder, psykiske tilstand, modenhet og erfaringsbakgrunn legge forholdene best mulig til rette for at pasienten selv kan samtykke til helsehjelp, jf. § 3-5.
Avgjørelse som gjelder manglende samtykkekompetanse skal være begrunnet og skriftlig, og om mulig straks legges frem for pasienten og dennes nærmeste pårørende. Mangler pasienten nærmeste pårørende, skal avgjørelsen legges frem for annet kvalifisert helsepersonell.
Undersøkelse og behandling av psykiske lidelser hos personer som mangler samtykkekompetanse etter annet ledd og som har eller antas å ha en alvorlig sinnslidelse eller motsetter seg helsehjelpen, kan bare skje med hjemmel i psykisk helsevernloven kapittel 3.
Når det følger av § 3-4 tredje ledd at informasjon ikke skal gis til foreldrene eller andre som har foreldreansvaret og personen er under 12 år, kan den som yter helsehjelp, ta avgjørelse om helsehjelp som er strengt nødvendig, og som ikke er inngripende med hensyn til omfang og varighet. En slik avgjørelse kan bare tas i en begrenset periode frem til det kan innhentes samtykke.
Hpl. § 23. Unntak for anonymiserte opplysninger, tuntveiende private eller offentlige interesser med mer
Denne oppregningsbestemmelsen inneholder mange regler i samme paragraf, som alle gjør unntak fra taushetsplikten:
- Omhandler situasjonen der personen allerede er kjent med opplysningene. Det kan for eksempel være at pasienten selv har gått ut til aviser, og fortalt om sykdommen sin, slik at den er kjent for alle på forhånd.
- Handler om tilfeller der ingen berettiget interesse tilsier hemmelighold. Eksempelvis at en pasient har amputert begge ben og sitter i rullestol, som er åpenbart og lett synlig for alle og enhver. Da er det ingen berettiget interesse å holde dette hemmelig
- Omhandler anonymiserte opplysninger. Hvor langt man må gå i å anonymisere personopplysninger, må vurderes konkret. Det beror på blant annet om personen bor på et stort sted eller et lite sted. Bor pasienten på et lite sted, og man skriver hvilke symptomer pasienten har, kjønn, alder og at pasienten for eksempel er bosatt på Klakegg i Jølster, vil det være enkelt å finne ut hvem dette er. Dette er det altså ikke adgang til. Er pasienten bosatt i Oslo, og man skriver at pasienten er «kvinne på 52 år», er ikke dette identifiserbart og dermed tillatt.
- Handler om tungtveiende private eller offentlige interesser som tilsier at man videre formidler opplysningene. Hensynet for å tilsidesette taushetsplikten må veie vesentlig tyngre enn hensynet som taler for å bevare taushetsplikten. Det kan som eksempel være en pasient som på dødsleie tilstår et drap en uskyldig person sitter fengslet for.
Hpl. § 24. Unntak ved pasientens død
Hovedregelen i § 21 er ikke til hinder for at opplysninger om en avdød person gis videre, dersom tungtveiende grunner taler for dette. Det må gjøres en sammensatt vurdering.
Eksempel: Avdøde har opprettet et testament på dødsleie. Testamenter er ment for å oppfylle testators siste mening og vilje. Når man skal finne frem til hva som var vedkommende sin siste vilje, må man altså forsøke å finne frem til den egentlige viljen til vedkommende. Dersom vedkommende på grunn av sykdom befant seg i en forvirret tilstand, kan dette skape tvil. Da er det viktig å få opplysninger fra helsepersonell ved å få innsyn i journalen for å vite om de siste disposisjonene som ble gjort, er et uttrykk for testators egentlige vilje, eller et uttrykk for den forvirrede tilstand.
Hvem som har innsynsrett i journalen, er også regulert i bestemmelsen. Det fremgår av andre avsnitt at nærmeste pårørende har rett til innsyn i journalen, etter en persons død.
Nærmeste pårørende vil da inn i pasientens sted, og ha samme innsynsrett som om vedkommende var i live. Dette kalles fullt journal innsyn, og dette ble presisert av Høyesterett i Rt. 2014 s. 94 (arvesak hvor sønn av avdøde fikk fult journal innsyn).
Hvem som er nærmeste pårørende, er regulert i Pasient og brukerrettighetsloven § 1-3, som vi her må se i sammenheng med Helsepersonell loven. I pasient- og brukerrettighets § 1-3 er startpunktet «den pasienten selv har oppgitt å være pårørende». Dersom det ikke er opplysninger om det, må man finne frem til hvem som i størst utstrekning har varig og løpende kontakt med pasienten. Er det ikke holdepunkter for det heller, tar man utgangspunkt i en mer standardisert angivelse av personkrets.
Hele bestemmelsen lyder slik:
Pasient- og brukerrettighetsloven § 1-3. Definisjoner
I loven her menes med
a. pasient: en person som henvender seg til helse- og omsorgstjenesten med anmodning om helsehjelp, eller som helse- og omsorgstjenesten gir eller tilbyr helsehjelp i det enkelte tilfelle;
b. pasientens og brukerens pårørende: den pasienten eller brukeren oppgir som pårørende og nærmeste pårørende. Dersom pasienten eller brukeren er ute av stand til å oppgi pårørende, skal nærmeste pårørende være den som i størst utstrekning har varig og løpende kontakt med pasienten eller brukeren, likevel slik at det tas utgangspunkt i følgende rekkefølge: ektefelle, registrert partner, personer som lever i ekteskapslignende eller partnerskapslignende samboerskap med pasienten eller brukeren, barn over 18 år, foreldre eller andre som har foreldreansvaret, søsken over 18 år, besteforeldre, andre familiemedlemmer som står pasienten eller brukeren nær, verge eller fremtidsfullmektig med kompetanse på det personlige området. Ved tvungen observasjon eller tvungent psykisk helsevern har den som i størst utstrekning har hatt varig og løpende kontakt med pasienten tilsvarende rettigheter som den nærmeste pårørende etter psykisk helsevernloven og loven her, dersom ikke særlige grunner taler mot dette.
c. helsehjelp: handlinger som har forebyggende, diagnostisk, behandlende, helsebevarende, rehabiliterende eller pleie- og omsorgsformål, og som er utført av helsepersonell;
d. helse- og omsorgstjenesten: den kommunale helse- og omsorgstjenesten, spesialisthelsetjenesten, tannhelsetjenesten og private tilbydere av helse- og omsorgstjenester;
e. helsepersonell: personer som nevnt i lov om helsepersonell § 3;
f. bruker: en person som anmoder om eller mottar tjenester omfattet av helse- og omsorgstjenesteloven som ikke er helsehjelp etter bokstav c.
Hpl. § 25. Unntak for samarbeidende helsepersonell
Hovedregelen i § 21 er ikke til hinder for at samarbeidende helsepersonell utveklser informasjon. Her gjelder det et «need to know»-prinsipp, som innebærer at den kun er adgang til å utveksle informasjon som er nødvendig for å kunne gi forsvarlig helsehjelp.
Presisering: Med mindre pasienten motsetter seg det, kan taushetsbelagte opplysninger gis til samarbeidende personell når dette er nødvendig for å ivareta behovene til pasientens mindreårige barn eller mindreårige søsken, jf. § 10 a.
Unntaket i § 25 er viktig for blant annet medisinske team på sykehus, men også andre helsefaglige team som samarbeider for å yte helsehjelp.
Flere unntak
Hovedregelen i § 21 gjøres det også unntak for i andre bestemmelser, som stikkordmessig kan beskrives slik:
-
§ 26. Opplysninger til virksomhetens ledelse og til administrative systemer
-
§ 27. Opplysninger som sakkyndig
-
§ 28. Opplysninger til arbeidsgiver
-
§ 29. Opplysninger til forskning mv.