Pasient- og brukerrettighetsloven

 

 

Klikk her for å lese hele pasient- og brukerrettighetsloven

Grunnleggende hensyn

Fordeling av helsetjenester kan skje etter to grunnleggende forskjellige prinsipper:

  1. Første prinsipp bygger på humanitet og solidaritet overfor syke og funksjonshemmede. Tar man utgangspunkt i dette grunnlaget, er det de som er svakest stilt som skal vernes. Dette gjelder spesielt eldre, psykiatriske pasienter og funksjonshemmede.
  2. Det andre prinsippet fokuserer på hva som er lønnsomt. Man spør seg hva som gir størst samfunnsmessig effektivitet. Målet er da å få tilbakevending av arbeid og produksjon, samt få de som er arbeids- eller yrkesaktive raskt ut i arbeid. Behandlingseffekten er følgelig viktigst.

De norske helserettslige reglene er utformet på bakgrunn av en blanding disse prinsippene. Systemet blir dermed et produkt av disse kryssende og dels konkurrerende hensynene. Syse og Kjønstad har formulert dette på en treffende måte: «Vårt system er et ektefødt barn av blandingsøkonomien».

Historiske linjer og rettsliggjøring

Om vi kaster blikket tilbake til 70-årene, var rett og galt stort sett styrt av helse arbeidere og især hva legene mente var riktig, basert på deres yrkesetiske regelverk. Så kom juristene på banen, og bringer inn en rekke juridiske elementer, og da skjer det en rettsliggjøring av feltet. Ved at vi går fra å ha helse til å utvikle helserett som et eget fag. Som følge av at lovgiver har brakt inn kommune helse tjenesteloven fra 1982, er et av de tidlige milepælene.

Rt. 1977 s. 1035 (Sykejournal-dommen) handlet om en hepatittsmittet tannlege, som ønsket å få innsyn i egen journal og dermed også egen situasjon. Dette ble han nektet, under henvisning til taushetsplikten. Taushetsplikten skal beskytte mot at omverden får innblikk i en situasjon, og det ble poengtert av Høyesterett at man selv har alltid mulighet til å få tilgang til sin egen journal. Det er noen få unntak: Hvis pasienten ikke er "robust" nok til å tåle innsyn i egne helseopplysninger, for eksempel fordi det i øyeblikket er en høy risiko for selvskading. Når juristene kom på banen ble hele feltet rettsliggjort, og det sentrale begrepet er nettopp rettsliggjøring.

Retten til nødvendige helse- og omsorgstjenester fra kommunen

Retten til nødvendig helsehjelp fra helse- og omsorgsloven er regulert i pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1a-c. Vilkåret er at hjelpen er «nødvendig» - at det er et behov for helsehjelp. Det kan skyldes somatisk eller psykisk sykdom, skade eller lidelser, rusmiddelproblemer, sosiale problemer eller nedsatt funksjonsevne. Begrepet nødvendige helse- og omsorgstjenester skal tolkes slik at det gir rettskrav på nødvendig helsehjelp med en forsvarlig standard, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1. Forsvarlighetskravet innebærer at det finnes et minstenivå som kommunen ikke kan gå under.

Retten til nødvendig hjelp fra spesialisthelsetjenesten

Pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1b regulerer retten til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten. Retten til helsehjelp omfatter en rett til vurdering i §§ 2-2 og 2-3. Retten til vurdering har to hovedformål. For det første skal spesialisthelsetjenesten raskt vurdere og prioritere henvisningene slik at alvorlige syke pasienter sikres rask hjelp. For det andre skal pasienten og den som henviser, raskt få tilbakemelding om hvordan pasientens problemer blir tatt hånd om. Denne retten til vurdering gjelder når pasienten blir henvist til spesialisthelsetjenesten, og vurderingstemaet er om pasienten har rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten.

 

Frist for vurdering

Pasient- og brukerrettighetsloven § 2-2 første ledd gir pasienter en rett til å få informasjon om frist for helsehjelp (eller ikke helsehjelp) innen ti virkedager. Dette innebærer at spesialisthelsetjenesten innen ti virkedager skal ha foretatt en vurdering av om pasienten har behov for videre utredning eller behandling. Fristen er det tidspunktet da pasienten senest kan forvente behandling, og eventuelt oppstart av utredning dersom dette er nødvendig. Bestemmelsen i § 2-3 gir pasienter rett til en fornyet vurdering av sin helsetilstand.

Fristkurset LÅST
EU-og-Norge

Fritt behandlingsvalg

Pasienter har fritt behandlingsvalg og følgelig rett til å velge mellom behandlingssteder i hele landet, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 2-4. Denne rettigheten bidrar til å utjevne ventetiden og optimaliserer ressursutnyttelsen i den samlede helse- og omsorgssektoren. Bestemmelsen regulerer både pasientens rett til å velge hvor henvisningen skal vurderes og hvor helsehjelpen skal finne sted. Et grunnleggende vilkår for valgretten er at virksomheten som velges kan gi pasienten det tilbudet som spesialisthelsetjenesten har vurdert at pasienten har behov for.

Etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-4a kan pasienter ha rett til å få helsehjelp i utlandet. Rettigheten er betinget av at «det ikke finnes et adekvat tilbud i riket», se pbrl. § 2-4a andre ledd bokstav a. Situasjonen er dermed at det finnes et anerkjent behandlingstilbud i utlandet, men (ennå) ikke i Norge, hvor pasientgrunnlaget kan være for lite til å bygge ut høyspesialiserte tilbud. Pasienten kan ikke få helsehjelp i utlandet etter pbrl. § 2-4a kun fordi det er lang ventetid i Norge. Etter bestemmelsens første ledd har pasienten rett til å få utgifter til helsehjelp som mottas i et annet EØS-land dekket etter ftrl. § 5-24a med forskrifter som gjennomfører pasientrettighetsdirektivet (2011/24/EU, 9. mars 2011) i norsk rett. Pasienten har også rett til utgiftsdekning etter trygdeforordningene, rådsforordning 883/2004 og 987/2009. De gir pasienter rett til å få dekket utgifter til nødvendig helsehjelp under midlertidig opphold og til planlagt helsehjelp i andre EØS-land i de tilfellene hvor helsehjelpen ikke ytes innen forsvarlig tid i Norge. Pbrl. § 2-4a ble tilføyd ved lov 20. desember 2019 nr. 104, som trådte i kraft mars 2020.

Samtykke

All helsehjelp må bygge på et rettslig grunnlag. Hovedregelen i pasient- og brukerrettighetsloven § 4-1 er at helsehjelp bare kan gis med pasientens informerte samtykke. Kravet om samtykke gjelder med mindre det foreligger andre rettsgrunnlag for å yte hjelp, som ved tvang.

Pasienten må ha fått tilstrekkelig informasjon til å kunne samtykke til helsehjelp. Dette kan omtales som informert samtykke. Pasienten skal få den informasjonen som er nødvendig for å kunne gi samtykke eller for å medvirke i helsehjelpen. Lovens § 4-2 slår fast at et samtykke kan gis både uttrykkelig og stilltiende.

Det må tas stilling til om pasienten har samtykkekompetanse, jf. § 4-3. Samtykkekompetanse kan mangle på grunn av alder eller psykisk tilstand. Den helserettslige myndighetsalder er som hovedregel 16 år. Hvorvidt en pasient som har nådd den helserettslige myndighetsalder mangler samtykkekompetanse, må vurderes konkret ut fra situasjonen og hva samtykket gjelder. Det er i loven gitt regler for hvordan samtykkekompetanse skal vurderes, og hvem som vurderer samtykkekompetanse og vilkår.

Aksept Samtykke
Journal NY3

Retten til å få og plikten til å gi informasjon og innsyn i pasientjournal

Pasient- og brukerrettighetsloven § 3-2 til og med § 3-5 gir rettigheter til informasjon som er nødvendig for å få innsikt i sin helsetilstand og innholdet i helsehjelpen. Med dette menes den behandling, pleie, omsorg, diagnostikk eller undersøkelse som tilbys eller ytes, og informasjon om resultatet av undersøkelser og vurderinger av helsetilstanden. Rettigheten korresponderer med plikten til å gi nødvendig informasjon i hpl. § 10. Retten til informasjon må tilpasses situasjonens karakter. Pasienten kan også nekte å motta informasjon, jf. § 3-2 andre ledd. Denne retten gjelder imidlertid ikke uinnskrenket. Hensynet til å forebygge skadevirkninger for pasienten selv eller andre gjennom den helsehjelp som gis, kan gi grunnlag for at informasjon skal formidles - selv om pasienten ikke ønsker dette.

Retten til informasjon omfatter også innsyn i egen journal. Dette er regulert særskilt i pasient- og brukerrettighetsloven § 5-1 og helsepersonelloven § 41. Denne rettigheten kan være viktig for tillitsforholdet mellom pasient og helsepersonell, samt for pasientmedvirkning. Kunnskap om hva som står i journalen gir også en mulighet til å få rettet feilaktige eller mangelfulle opplysninger. Helsepersonell kan nekte pasienten innsyn dersom det foreligger særlige grunner for å unnta opplysninger, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 5-1 andre ledd.