Tvang ved basert på psykisk helsevernloven: alvorlige sinnslidelser

Vilkårene for etablering av tvungen observasjon og tvungent vern er de samme. Psykisk helsevernloven §§ 3-2 nr. 3 og 3-3 nr. 3 stiller som hovedvilkår at «pasienten har en alvorlig sinnslidelse». Dersom dette ikke er oppfylt, kan det ikke etableres tvungen observasjon eller tvungent vern. Det fremgår av lovens forarbeider at det skal legges vekt på sykdommens alvorlighetsgrad, og hvor lenge tilstanden har vart. Det er art og grad av symptomer som avgjør om hovedvilkåret er oppfylt.

Minst ett av lovens tilleggsvilkår må være oppfylt for at tvungen observasjon eller tvungent vern skal kunne etableres og opprettholdes. Disse kan deles i behandlingsvilkåret og farevilkåret, jf. psykisk helsevernloven § 3-3 nr. 2. Under behandlingsvilkåret er det to alternativer – bedringsalternativet og forverringsalternativet. Under farevilkåret kan pasienten enten være til fare for seg selv, eller til fare for andre.

Bedringsalternativet krever at tvungent psykisk helsevern er nødvendig for å hindre at «vedkommende på grunn av sinnslidelsen får sin utsikt til helbredelse eller vesentlig bedring i betydelig grad redusert». Forverringsalternativet stiller som vilkår at psykisk helsevern er nødvendig for å hindre at det er «stor sannsynlighet for at vedkommende i meget nær fremtid får sin tilstand vesentlig forverret». For at farevilkåret skal være oppfylt, må faren vurderes som reell, jf. begrepet «nærliggende».

Tvang overfor rusmiddelavhengige etter helse- og omsorgstjenesteloven

Det gis i helse- og omsorgsloven kapittel 9 og 10 rettslig grunnlag for etablering av tvungen helsehjelp overfor personer med psykisk utviklingshemning og for personer med rusmiddelavhengighet. For at tvang og makt skal kunne benyttes, må det ytes tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 nr. 6 bokstav a til c eller helse- og omsorgstjenesteloven § 3-6 første ledd nr. 2. Formålet med disse reglene er å hindre at personer med psykisk utviklingshemning utsetter seg selv eller andre for vesentlig skade, og å forebygge og begrense bruk av tvang og makt. Helse- og omsorgstjenesteloven § 9-5 gir rettslig grunnlag for å bruke tvang ved skadeavvergende tiltak og ved tiltak for å dekke brukerens eller pasientens grunnleggende behov for blant annet mat og drikke, søvn og hygiene. Det er altså en grense mellom tvang som ledd i pleie- og omsorgstjenester som skal hjemles i hol. kapittel 9, og tvang i forbindelse med helsehjelp som skal hjemles i pbrl. kapittel 4 A, og denne kan være vanskelig å trekke.

Formålet med helse- og omsorgstjenesteloven § 10-2 er å sørge for at rusmiddelavhengige pasienter blir undersøkt, og at det blir tilrettelagt for behandling i helseinstitusjon selv om pasienten motsetter seg det. Dette skal bidra til å motivere den rusavhengige til et videre frivillig behandlingsopplegg. Helse- og omsorgstjenesteloven § 10-3 gjelder gravide rusmiddelavhengige, og skal hindre eller begrense sannsynligheten for at barnet påføres skade. Tvangsinnleggelse kan benyttes i akutte situasjoner for å forhindre skade og for på sikt å oppnå at pasienten blir rusfri eller bruker vesentlig mindre rusmidler. Bestemmelsene gir ikke rettslig grunnlag for innleggelse der formålet bare er avrusning. 

For å kunne legge inn en pasient med tvang, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 10-2, er det en forutsetning at frivillige hjelpetiltak har vært forsøkt, eller vurdert som utilstrekkelige. Kravet skal ikke forstås slik at alle hjelpetiltak må være utprøvd. Dersom forsøk på å gi hjelp på frivillig grunnlag ikke fører frem, må tre vilkår være oppfylt for at innleggelse skal kunne iverksettes. For det første må det foreligge et omfattende og vedvarende rusmisbruk. Bestemmelsen omfatter misbruk av alkohol, narkotika og andre rusfremkallende stoffer. For det andre må rusmisbruket sette den fysiske eller psykiske helse i fare. Det vil si fare for negative konsekvenser for helsen dersom pasienten ikke legges inn (tvangsinnleggelse). Det må i denne forbindelse være snakk om en viss grad av alvorlighet. For det tredje må tvangsplassering være nødvendig og forholdsmessig. Det må foretas en vurdering hvor helsegevinsten må veies opp mot belastningen av tvangsbruken utgjør for pasienten.

En gravid rusmiddelavhengig kan holdes på institusjon med tvang under svangerskapet etter helse- og omsorgstjenesteloven § 10-3. Bakgrunnen for dette er en interesseavveining der fosterets behov for beskyttelse veier tyngre enn kvinnens rett til selvbestemmelse. Tvangsbruken skal hindre eller begrense sannsynligheten for at barnet påføres skade. I tillegg skal innleggelsen bidra til at kvinnen bedre kan ta seg av barnet etter fødselen. Det er også etter denne bestemmelsen et vilkår at frivillige hjelpetiltak skal være prøvd først.

Tvang etter pasient- og brukerrettighetsloven

Det gis i pasient- og brukerrettighetsloven kap. 4 A rettslig grunnlag for bruk av tvang for å kunne gi somatisk helsehjelp. Formålet er å «hindre vesentlig helseskade samt å forebygge og begrense bruk av tvang», jf. § 4A-1. Vilkårene for å bruke tvang fremgår av § 4A-3 og gjelder pasienter over 16 år som mangler samtykkekompetanse, og som motsetter seg helsehjelp. Bruk av tvang skal være siste utvei, og tillitsskapende tiltak skal derfor som hovedregel prøves først. Dersom dette ikke leder noen vei, må tre vilkår være oppfylt for at helsehjelpen skal kunne gis.

Det første vilkåret er at en unnlatelse av å gi helsehjelp kan føre til vesentlig helseskade for pasienten. Begrepet skade omfatter både fysisk og psykisk skade. At helseskaden må være «vesentlig» innebærer at ikke enhver skade som kan oppstå, gjør tiltaket lovlig. Unnlatelse av å gi helsehjelp må ha store konsekvenser for pasienten. Det andre vilkåret er at helsehjelpen er nødvendig. Dette skal avgjøres på bakgrunn av en konkret og individuell vurdering av pasientens behov. Helsehjelp må være «strengt nødvendig». Det tredje vilkåret stilles krav om at tiltakene står i forhold til behovet for helsehjelpen, og konsekvensene av ikke å få gitt helsehjelp.

Selv om de tre vilkårene er oppfylt, følger det av pasient- og brukerrettighetsloven § 4A-3 tredje ledd at tvangsbruken etter en samlet vurdering må være den klart beste løsningen for pasienten. I denne vurderingen skal det legges vekt på graden av motstand, og dette skal veies opp mot konsekvensene av at helsehjelpen ikke blir gitt. Det skal tas hensyn til hva pasienten har ment mens samtykkekompetansen var i behold. Som en konsekvens av at samtykkekompetanse kan variere over tid, skal det i helhetsvurderingen også legges vekt på om det i nær fremtid kan forventes at pasienten vil kunne gjenvinne sin samtykkekompetanse.

Dersom lovens vilkår er oppfylt, kan det gis alle former for helsehjelp slik det er definert i pasient- og brukerrettighetsloven § 1-3 c. Unntaket er helsehjelp til pasienter med alvorlig psykisk lidelse som må gis etter reglene i psykisk helsevernloven. Det følger av pbrl. § 4A-4 at dersom vilkårene er oppfylt, kan helsehjelpen gjennomføres med tvang eller «andre tiltak for å områ motstand» hos pasienten. Det er ikke gitt uttømmende opplysninger i loven om hvilke tiltak det er anledning til å bruke.